Et noe slitsomt og langt første sykkelritt
(Ein skrivestafett som
vart publisert i "Birkebeinaren" hausten 2007, på bokmål! :-) )
Jeg, Marie Veslestaul er en jente fra Øyfjell, i Telemark.
Som flere andre, var jeg, aktiv skiløper fram til 14 års alderen, og etter dette stort sett stopp av aktiv idrett. Idrettslysten var i dvale for inntil ca 4 år siden. Men da ble jeg også litt hekta, takket være en tante av meg, som tok meg med på ”Råskinn” løpet. Slev om det har blitt både løp -, ski -, og triatlon konkurranser etter dette, er sykling noe av det jeg syns er artigst.
Den aller første sykkelkonkurransen jeg ble med på var sommeren 2004. Det rittet jeg bestemte meg for å starte med var ”Haukeliruta, Odda – Bø”, 222km. Jeg hadde på det tidspunkt ikke noe annen sykkel enn en terrengsykkel, med ordentlige terrengdekk. Siden jeg ikke hadde prøvd noen annen sykkel og fant min sykkel akkurat passe utstyrt til det nye og ”store” oppdraget.
Da starten gikk i Odda kl 7.00 en lørdag i juli, hadde jeg ikke travelt på noen måte, og siden dette var mitt første sykkelritt, ble jeg litt overrasket over hvor travelt de startende hadde det. Ikke mer enn 1 km av rittet lå jeg helt sist, det første stykket er flat vei, og der går det rundt 25km/t for min del, holdt de fleste andre over 40km/t, slikt blir det raskt avstander av.
Heldigvis for meg har Odda – Bø en del bratte og lange motbakker, og der kom alle mine gir til nytte. Etter forseringen opp Seljestadujuvet og på toppen av Røldalsbrekkene har jeg faktisk tre andre jenter bak meg!
Fort gikk det ikke nedover bakkene, og trygt nede i Røldal var pågangsmotet fremdeles på topp, og etter en liten pause med saft, banan og boller sykler jeg glad videre oppover mot Vågslid og dagens høyeste punkt, litt over 1000m.o.h. Motbakkene bekymret meg ikke, så oppover gikk det fint, problemet var helle
r motvind og delvis sludd som plutselig kom over fjellovergangen. Alene, uten drahjelp eller annet selskap er det langt lettere å kjenne hvor kaldt, vondt og sent det går. Slettene over Haukelifjell er nok ett av to partier jeg husker best. Neglesprett på nesten alle fingrene og tærne, motvinden og det at jeg måtte under 20km/t, det var kipt! Heldigvis er det satt opp matstasjon før det går nedover mot Vinje, så der var det rom for ny pause, innedo og oppmuntring. Skal ikke mye til, når andre pusher litt på, motet vender tilbake, følelsen kommer tilbake i fingrene og det går nedover mot varmere strøk.
Men snart kommer mitt andre parti på dagen, som byr på nye utfordringer. Ut ifra løypekartet, som er pugget utenat går det nedover fra Haukeli til Åmot. Dette viser seg å ikke være helt som jeg har sett for meg. Det kommer et parti før Åmot med en to km lang motbakke, samt ganske opp og ned terreng i 5 km som jeg på ingen måte var forberedt på. Hadde det ikke vært for min far, som hadde lovt å møte meg i Åmot på gitt tidspunkt, så jeg egentlig ingen god grunn til å sykle videre.
Etter mange dystre tanker og stive tråkk kommer jeg da til slutt ned til avtalt møtested, nesten en time etter skjema. Pappa ser nok at ikke alt er helt på topp men serverer kald vørterøl, brødskiver med nugatti, tigerbalsam og godord for turen videre, det ble ingen passende tidspunkt å kaste inn håndklede fra rittet.
I rolig tempo videre ned til Seljord, hvor det ble ny pause med vafler og kaffe, kom endelig de tre jentene jeg hadde syklet forbi ca 8 timer tidligere på dagen.
Siden jeg hadde karret meg gjennom 180 km alene, var jeg fast bestemt på å tråkke på alt jeg orket bare for å ha litt selskap det siste stykket. De 30 siste kilometerne var nok mine raskeste den dagen, der jeg lå bakerst og prøvde å utnytte dragsuget…
Siden jeg hadde "ledet" nesten hele dagen, tenkte jeg at en spurt sikkert ville være på sin plass, men med mine begrensede erfaringer innspurter, prøvde jeg en ”langspurt” på over 300 meter, mot racersykler viste dette seg å bli litt i overkant. Langspurten med stive knær hold i ca 50 meter.
Etter 10 timer og 11 minutter var jeg endelig i mål, og jeg ble ikke sist! Ubetydelig egentlig, jeg hadde kommet fram, og akkurat da var alt vondt glemt, jeg hadde fullført mitt første sykkelritt! Målgang ble feiret med brus, potetgull, og bensinstasjon - pølse. Etter en god natts søvn, diskuterte jeg allerede dagen etter på mitt neste ritt.
(Ein skrivestafett som
vart publisert i "Birkebeinaren" hausten 2007, på bokmål! :-) )Jeg, Marie Veslestaul er en jente fra Øyfjell, i Telemark.
Som flere andre, var jeg, aktiv skiløper fram til 14 års alderen, og etter dette stort sett stopp av aktiv idrett. Idrettslysten var i dvale for inntil ca 4 år siden. Men da ble jeg også litt hekta, takket være en tante av meg, som tok meg med på ”Råskinn” løpet. Slev om det har blitt både løp -, ski -, og triatlon konkurranser etter dette, er sykling noe av det jeg syns er artigst.
Den aller første sykkelkonkurransen jeg ble med på var sommeren 2004. Det rittet jeg bestemte meg for å starte med var ”Haukeliruta, Odda – Bø”, 222km. Jeg hadde på det tidspunkt ikke noe annen sykkel enn en terrengsykkel, med ordentlige terrengdekk. Siden jeg ikke hadde prøvd noen annen sykkel og fant min sykkel akkurat passe utstyrt til det nye og ”store” oppdraget.
Da starten gikk i Odda kl 7.00 en lørdag i juli, hadde jeg ikke travelt på noen måte, og siden dette var mitt første sykkelritt, ble jeg litt overrasket over hvor travelt de startende hadde det. Ikke mer enn 1 km av rittet lå jeg helt sist, det første stykket er flat vei, og der går det rundt 25km/t for min del, holdt de fleste andre over 40km/t, slikt blir det raskt avstander av.
Heldigvis for meg har Odda – Bø en del bratte og lange motbakker, og der kom alle mine gir til nytte. Etter forseringen opp Seljestadujuvet og på toppen av Røldalsbrekkene har jeg faktisk tre andre jenter bak meg!
Fort gikk det ikke nedover bakkene, og trygt nede i Røldal var pågangsmotet fremdeles på topp, og etter en liten pause med saft, banan og boller sykler jeg glad videre oppover mot Vågslid og dagens høyeste punkt, litt over 1000m.o.h. Motbakkene bekymret meg ikke, så oppover gikk det fint, problemet var helle
r motvind og delvis sludd som plutselig kom over fjellovergangen. Alene, uten drahjelp eller annet selskap er det langt lettere å kjenne hvor kaldt, vondt og sent det går. Slettene over Haukelifjell er nok ett av to partier jeg husker best. Neglesprett på nesten alle fingrene og tærne, motvinden og det at jeg måtte under 20km/t, det var kipt! Heldigvis er det satt opp matstasjon før det går nedover mot Vinje, så der var det rom for ny pause, innedo og oppmuntring. Skal ikke mye til, når andre pusher litt på, motet vender tilbake, følelsen kommer tilbake i fingrene og det går nedover mot varmere strøk.Men snart kommer mitt andre parti på dagen, som byr på nye utfordringer. Ut ifra løypekartet, som er pugget utenat går det nedover fra Haukeli til Åmot. Dette viser seg å ikke være helt som jeg har sett for meg. Det kommer et parti før Åmot med en to km lang motbakke, samt ganske opp og ned terreng i 5 km som jeg på ingen måte var forberedt på. Hadde det ikke vært for min far, som hadde lovt å møte meg i Åmot på gitt tidspunkt, så jeg egentlig ingen god grunn til å sykle videre.
Etter mange dystre tanker og stive tråkk kommer jeg da til slutt ned til avtalt møtested, nesten en time etter skjema. Pappa ser nok at ikke alt er helt på topp men serverer kald vørterøl, brødskiver med nugatti, tigerbalsam og godord for turen videre, det ble ingen passende tidspunkt å kaste inn håndklede fra rittet.
I rolig tempo videre ned til Seljord, hvor det ble ny pause med vafler og kaffe, kom endelig de tre jentene jeg hadde syklet forbi ca 8 timer tidligere på dagen.
Siden jeg hadde karret meg gjennom 180 km alene, var jeg fast bestemt på å tråkke på alt jeg orket bare for å ha litt selskap det siste stykket. De 30 siste kilometerne var nok mine raskeste den dagen, der jeg lå bakerst og prøvde å utnytte dragsuget…
Siden jeg hadde "ledet" nesten hele dagen, tenkte jeg at en spurt sikkert ville være på sin plass, men med mine begrensede erfaringer innspurter, prøvde jeg en ”langspurt” på over 300 meter, mot racersykler viste dette seg å bli litt i overkant. Langspurten med stive knær hold i ca 50 meter.
Etter 10 timer og 11 minutter var jeg endelig i mål, og jeg ble ikke sist! Ubetydelig egentlig, jeg hadde kommet fram, og akkurat da var alt vondt glemt, jeg hadde fullført mitt første sykkelritt! Målgang ble feiret med brus, potetgull, og bensinstasjon - pølse. Etter en god natts søvn, diskuterte jeg allerede dagen etter på mitt neste ritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar